Hvorfor skal
vi ha naturfag i barnehagen?
Barn blir
født som nysgjerrige og undrende vesener som ønsker å lære om verden rundt seg.
Og verden rundt oss er natur – naturfag. Vi skal arbeide med naturfag i
barnehagen for å imøtekomme barns spørsmål og utvide samtalen, legge grunn for
god begrepsforståelse og fordi barnas lek fremskaffer naturvitenskapelige
problemstillinger. Det er viktig å si at også naturfag kan være ”lærerstyrt” og
ikke bare handle om undring, men det
skal ikke gå på bekostning av den frie leken.
Som
barnehagelærere er det vår oppgave å forsøke å vekke barnas interesse for
naturfag, og dette kan man prøve å gjøre ved å skape eller lage et litt rart og
merkelig objekt. For eksempel kan man pakke inn en plastkanne og skape noe
fysikkfaglig som kan trigge barnas nysgjerrighet og undring. Da kan man stille
spørsmål og undre seg over hvordan denne kan se ut inni. Uansett hvilke
aktiviteter man velger er det viktig å ta barns ulike ideer på alvor og
kommunisere (diskutere) disse. Ideene vil antakeligvis lede til nye
undersøkelser, og da igjen – nye ideer. Så er spørsmålet om barn trenger å få
svaret/fasiten på spørsmål de stiller og ting de lurer på, med en gang, eller
om du som barnehagelærer kan vente med å gi svar til barna selv har fått
undersøkt litt? I noen tilfeller så trenger barn å få svaret med en gang, men
her må man se an og kjenne barnet som
spør; noen barn undrer seg og lurer fryktelig, og de trenger å få et svar.
”Sustained
shared thinking” er et begrep som betegner en felles tenkning som involverer
barn og lærere, der de diskuterer og
tenker på problemer eller utfordringer på en seriøs og utviklende måte. Dette
kan være utfordrende og givende både for barn og voksne og bør derfor brukes i
barnehagen. Dette vil også føre til at barn får et større vokabular å benytte
seg av. Det viktigste er at vi som barnehagelærere tar tak i det som skjer her
og nå og utvider samtalen og det som skjer slik at vi kan legge til rette for
undring. Dette kan vi gjøre ved å stille spørsmål som: ”Hva tror du?”, ”Hvordan
kan vi finne ut av det?”, ”Hva skjer hvis?” og ”Kan du fortelle meg mer om
det?”. Vi skal ikke komme med lukkede svar, men være støttende. Vi skal bidra
til å forlenge, støtte og veilede barnas tenkning heller enn å gi svar
umiddelbart (men som sagt tidligere må man kjenne barnet som spør – noen barn
kan løpe og kaste ut spørsmål i fart, og disse ønsker svar med en gang). Læring
skjer når man får bruke tid til å prøve å feile, og derfor skal vi la barna få
undre seg litt først og komme med egne teorier før vi gir dem et svar. Ofte kan
det være slik at tankeprosessen rundt et fenomen slutter med en gang vi har
fått vite fasiten.
Mye handler
altså om oss voksne og måten vi er på rundt barna, våre holdninger som vi ikke
bare bærer på innsiden - men også på utsiden av kroppen - selv om vi ikke
alltid er klar over det selv. Barn lager ofte gris og søl når de leker og
utforsker; dette er en del av barndommen og noe som absolutt også hører med til
det å være barn. Som voksne og pedagoger må vi evne å se dette som utprøving og
testing i stedet for gris, og støtte og følge opp barna og det de undrer seg
over. Dette gjelder også lydutforskning som ofte kan bli tatt for bråk; i stedet
for å bryte opp leken kan man imøtekomme barna ved å selv finne en ny lyd som
er overkommelig og levelig for alles ører. Vi kan utvide og være
medundrende. Barn trenger også
utfordringer og erfaringer, og dette er noe vi bør utsette dem for
jevnlig. For eksempel kan man fra barnet
er 6-12 mnd. gi dem erfaring med prikk på nesa og speil. Etter hvert som barnet
gjør seg flere erfaringer vil det slutte å ta på speilbilde og heller ta på seg
selv. Barnet vil forstå at speilbildet kun er en speiling av seg selv.
I
barnehagehverdagen er det mange spørsmål og situasjoner som en barnehagelærer
kan bruke som utgangspunkt for naturvitenskapelig læringsaktiviteter. Eksempel:
- Smelte snø
- Mat i vannglass
- Utedressen (med glatt bak) i akebakken
- Tromming med ulike gjenstander på bordet
Antropomorfisme
(besjeling) i barnehagen er noe som er vanlig. Besjeling av dyr, planter og
natur betyr at vi gir det som er ikke-menneskelig, menneskelige egenskaper.
Dette er noe vi gjør hele tiden, men hvorfor? Er det en del av barnekulturen?
Et eksempel på dette er å si ”Ha det bra” til dyr når vi forlater dem eller
omvendt. Dyrene vet jo ikke hva det betyr, hva vi sier til dem. Det som er
viktig er ikke om vi gjør det eller ikke, men at vi er bevisst når vi gjør det og hvorfor (hva vi ønsker å introdusere). Vi må bruke det konstruktivt
for å lære barna å bli glade i naturen. En slik bevisst bruk av antropomorfisme
kalles ”enlightened anthropomorphism”. En annen type besjeling vi må være
bevisst er å tillegge dyr ulike egenskaper ut ifra hvordan de ser ut, slik som
at edderkoppen er slem fordi den ikke er så delikat i utseende eller at
delfinen er snill fordi den ser søt og fin ut. Alt handler om bevissthet fra de
voksnes side i barnehagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar