Samspill, lek og foreldresamarbeid

Som barnehagelærere må vi kunne analysere lek og det som skjer i en mangfoldig barnehage (uten å trekke gode/dårlige konklusjoner). Vi har mange ulike barnehagetradisjoner fordi en tradisjon er spesifikk og kontekstuell. Vi kan spørre oss: Hvilke posisjoner tar og får barna i den mangfoldige barnehagen? Hva med i leken? Når de faller utenfor? Godt samspill og lek ER barnehagen. Det skal være likt tilbud for alle - det skal være samme muligheter for alle barn.

Leken har tre dimensjoner (Zachrisen 2015):

1. Hva barna leker
2. Hvordan barns lek kommer til uttrykk (hvordan de leker)
3. Lekens materialitet (hva de leker med) 

Disse tre dimensjonen må vi gå ut ifra når vi skal analysere leken. Hva angår den siste dimensjonen må vi være klar over at lekemateriell signaliserer til foreldre hva som er egnet og ”normalt” for barna i den aktuelle alderen.

Eksempel på en sterk barnekultur i Norge er dukkestuen eller dukkekroken i barnehagen. De fleste barnehager har dette. En annen dominerende barnekultur er ”Frost” (Anna og Elsa – prinsessene); de barna som har frostklær, som kjenner fortellingen og som kan sangen får en helt annen status enn de barna som ikke har eller kan dette. Det er en majoritetskultur. En tredje ting er hvite og brune dukker. Har vi noen brune dukker i lekestua? Hvor mange hvite har vi? Vi må reflektere over materiellet som representeres.

Bilde hentet her 

Et annet eksempel er at det i vår kultur dessverre er en sterk forestilling om at pappaer alene ikke kan gi omsorg til barna sine – slikt sett er det heller ingen barnebøker som tematiserer dette – og på denne måten gjenspeiler ikke barnelitteraturen barnas virkelighet i dag. Mange barn vokser opp med bare en pappa. Vi må tenkte over hvorfor vi har valgt de bøkene vi har valgt, eller det lekemateriellet vi har valgt. Dominerende hegemoniske praksiser (hva som er ”normalt” å tenke) reproduseres dersom vi ikke reflekterer over slike ting.

Vi kan også spørre oss hvilke posisjoner foreldre tar og får i den mangfoldige barnehagen. Alle foreldre skal bli sett og hørt like ofte, selv om det ikke alltid er slik i praksis. Noen foreldre tar større plass enn andre og er lettere å gi oppmerksomhet til enn andre. Ved levering og henting vil det alltid være en forelder som blir litt lenger i barnehagen eller prater mer og da også deler mer av seg selv. Slikt sett blir det enklere for barnehagelæreren å gå i den fellen å gi mer oppmerksomhet og mer tid til enkelte foreldre. Som pedagoger er det vårt ansvar å fordele tid og ressurser likt. Kritisk og etisk refleksjon er derfor viktig. En kan spørre seg selv hvilken posisjon foreldre både tar og får. Hvorfor får denne forelderen mer oppmerksomhet av meg? Kan det være uheldig å bli bedre kjent med én forelder og deres privat- og familieliv?